Aller første gang!
14 oktober 2009
Jeg må si at jeg har vert litt skeptisk når det kommer til blogging, har egentlig aldri skjønt helt vitsen. Men nå tenkte jeg at det kanskje var på tide å henge seg på trenden, nå er det vel snart retro å blogge, men her er jeg i vert fall!
Til tross for navnet på bloggen min så er jeg altså ikke i marinen, ennå. Har lenge vurdert mulighetene med å verve meg i militæret, og har nå så og si bestemt meg for hva jeg vil.
Jeg var på sesjon for noen dager siden, og fikk da konstatert at mine 161 cm og 59 kilo er vernedyktig. Foruten litt svakt syn var alt perfekt. Med litt murrende tvil i bakhodet, takket jeg ja til å bli innkalt i juni. Som jente så har jeg tross alt tre måneders «angrefrist».
Den ene og fulle grunnen til at jeg skal dra mitt langt i fra sporty bygget legeme i militæret er på grunn av utdannings muligheter. Du skjønner, denne lille blondina ønsker å bli sjø offiser! Kaptein på store båter, være litt sjef på de syv hav. Skal det være, så skal det være. Men som du sikkert har skjønt, så er jeg ikke akkurat en av de store gutta. Dette har da vert en av grunnene til at jeg har tvilt litt. Hvordan vil jeg klare meg i marinen? Det er jo ikke akkurat en dans på roser heller. Og for å kunne ta utdanning i marinen, så må jeg bli befal, og kravene der er i mitt øyesyn temmelig horrible.
Nevertheless, jeg har nå bestemt meg…nesten, for at jeg skal i marinen. Dette skal jeg faen med klare! Jeg gir ikke opp! Jeg vil, jeg skal, jeg må! Og nå har jeg atpåtil laget en blogg som heter «in the navy», så da har jeg enda en grunn til å få gele rompa mi inn. Her kan i vert fall alle følge med lille frøken vingleper om hvordan hun aldri helt klarer å bestemme seg for hva hun skal gjøre. Men tro meg, har eg først kommet inn, skal jeg faen med ikke ut igjen!
Over!
